FrP har selv bidratt mest til at partiet raser på meningsmålingene. Før sommeren lå de an til å gjøre tidenes beste valg og bli det desidert største partiet på borgerlig side. I dag, tre dager før valgdagen, er det meste av den tidligere framgangen borte. Ja, enkelte målinger antyder at FrP vil gjøre et valg som er dårligere enn det i 2005. Hvordan har det blitt slik?
Visst har de rød-grønne gjort det de har maktet for å trekke FrP ned. Og usikkerheten omkring samarbeidet på borgerlig side, eller snarere mangel på slikt, har nok bidratt til å jage borgelige tvilere over den politiske midtlinjen. FrP har fått hjelp til å rote det til for seg, men de har jammen klart det meste selv.
FrP’s vinglete og uklare kommunikasjon i valgkampinnspurten har gjort motbakken brattere enn den ellers ville vært. Det å selge politikk handler om kommunikasjon, og i så måte hadde FrP en strategi og et innhold som ga bedre resultater og høyere oppslutning enn noen gang. Derfor var det nok flere enn meg som ikke forstod hva FrP ville oppnå med å lansere det ene nye forslaget og innspillet etter det andre de siste ukene av valgkampen.
De ville trolig gjort det best dersom de hadde ridd rolig på den fantastiske medgangen de hadde og kjørt sikkert og trygt inn mot valgseier. Derfor var ingen kommunikasjonsfaglige grunner til å gjennomføre ekstraordinære tiltak på slutten av kampanjen.Likevel startet partiet en hektisk og lite strategisk valgkampinnspurt. Den ene FrP-kandidaten etter den andre bragte nye og tydeligvis mindre populære utspill til torgs. Så begynte motgangen for alvor.
I august satte Siv Jensen ganske enkelt til side landsmøtevedtaket fra mai måned om aktiv dødshjelp. Det er opppsiktsvekkende og svært uvanlig at en partileder så klart tar avstand fra prinsipper partiets høyeste organ har vedtatt. Men i FrP er det tydeligvis greit at partiets prinsippvedtak overstyres av partilederens dagsform. Det var et forvirrende utspill fra et parti som ikke nøler med å ri prinsipper i nær sagt alle andre sammenhenger. Denne gangen, Siv Jensen, er det andre som må få si: “Jeg er dypt sjokkert”.
At FrP helst vil ha Stoltenberg som statsminister hvis de ikke selv blir med i en borgerlig regjering, det har de vært tydelige på. Selv om slikt ikke er god borgerlig kutyme. Men Siv Jensen utvidet denne vrangviljen til aktivt å motarbeide ethvert budsjettforslag som FrP selv ikke har vært med å utarbeide. Uttalelsen falt mange borgerlige velgere tungt fra brystet. FrP kan lese skuffelsen ut av meningsmålingene. Moralen deres er tydeligvis: Hvis FrP ikke får være med i regjeringen, så skal de jammen straffe velgerne, folket og landet med å kaste nasjonen ut i en vanskelig parlamentarisk situasjon.
Andre FrP-kandidater og politikere fulgte opp med utspill om å sende asylsøkere til Afrika, stille krav til sosialklientenes døgnrytme, fjerne statsstøtten til Islamsk Råd og så videre. Det er å håpe at FrP utviser mer ansvarlighet dersom de skulle komme i posisjon.
De siste dagene har FrP jammen mobilisert den gode gamle Carl I. Hagen igjen. Han skal trolig forsøke å redde stumpene av valkampen. Det tyder i seg selv på at panikken brer seg i partiledelsen.
Utspillene og Hagens inntreden er nok egnet til å få sanne FrP-ere, grunnfjellet i organisasjonen, til å samle seg rundt parti-fanen. For utspillene viser nok noe i nærheten av FrPs sanne ansikt og virkelige politiske prioriteringer. Samtidig er de egnet til å skremme bort dem som ikke er særlig lojale overfor partiet, men som kunne ha bidratt til å føre Jensen&Co inn i regjeringskontorene fordi de ønsket en endring og trodde den sikreste måten å få det på var å stemme FrP.
Min konklusjon må derfor bli: Partiet fikk en glitrende start etter forrige valg, med en perfekt veksling mellom Hagen og Jensen. Der tapte de ingenting. På oppløpet vil Siv for mye. Hun snubler i egne statsministerambisjoner, ferske landsmøtevedtak og tung grumsete politisk ballast. Tilhengerne begynner å forlate tribunen før løpet er fullført. Så svikter teknikken og mållinjen krysses i kritikkverdig stil og med et kaotisk kommunikasjonsstrategisk problem slengende om anklene.
Nå har politikerne sagt sitt i mange uker. Noen har gjort det godt og med stil, noen ikke.
Nå er det velgerne som skal tale. Godt valg!
Interessant analyse skrevet tre dager før valget. Mye bra, men jeg tror du undervurderer, eller har uteglemt to forhold:
FrPs 100 dagers program, som på mange måter var skiftet fra rent oposisjonskjør til ansvarlighet. Det kledde ikke partiet. Det hadde FrP ingen trening i, og det håndterte de ikke solid. Dernest endret det – om ikke realpolitikken, så i alle fall folks oppfatning av FrP-politikken.
Dernest tror jeg FrP brukte Sandberg for mye. Han er så sutrete og så overdrivende i virkelighetsbeskrivelsen at ingen kjenner seg igjen.
Støtter deg forøvrig i tolkningen av Siv. Hun ble da veldig “overopphøyet høytidelig” når lukten av statsministerstolen var en virkelighet. Dernest ble hun vel faktisk litt sur når lukten ble svekket de siste par ukene. Ikke bra.
Takkk for at du utvider horisonten med å bringe inn 100-dagers planen. Klart den også bidro sterkt til fallet, speielt de siste 2-3 ukene.
Aps hardtslående valgkamp var i første rekke rettet mot FrP denne gangen, og bidro antagelig også.
Høyre har mange ganger erfarT at Ap sitt valgkampmaskineri som regel klart å “trekke dem ned” noen prosentpoeng i innspurten. Denne gangen var det FrP som nådde formtoppen for tidlig, og vaklende ble støttet ned trappen av Jens & Co.
Personlig hadde jeg ventet at fallet skulle blitt enda lenger.
Bare for å spinne litt videre på idrettsanalogien din. Jeg tror man må se på meningsmålinger som en fotballkamp i mai måned. Da er det fullt tillatt å pipe og komme med mishagsytringer mot eget lag når spillerne ikke klarer å leve opp til dine forventninger. Valgdagen, derimot, er som sesongens siste kamp og, når faren for nedrykk fra Adeccoligaen er snublende nær, da får pipen plutselig en annen lyd.
FrP har vel aldri ved noe valg klart å leve opp til overoptimistiske forventninger basert på gode meningsmålinger mellom valgene. Det virker temmelig sannsynlig at velgerne, bevisst eller ubevisst, bruker meningsmålingene for å signalisere sin misnøye med og frustrasjon over politikerne og partiene som egentlig ligger deres hjerte nærmest. Da finnes der ingen måte som er bedre enn å gi sin uforpliktende støtte til FrP.